Antisemittisme i dag

Historisk kunnskap, øvelse i begrepsmessig klarhet og vilje til oppgjør med en problematisk fortid er viktig dersom vi skal komme videre til et samfunn uten jødehat og fremmedhat. For Auschwitz begynte ikke med Auschwitz. Det begynte lenge før.

En ny bølge av voldelig antisemittisme har gått over Europa de seneste årene. Synagoger er blitt brent eller vandalisert, i Marseille, Lyon, Strasbourg, Nice og Brussel, og i Kostroma i Russland. Jødiske graver er blitt skjendet i Hellas og Frankrike.

Sakesløse jødiske kvinner er blitt overfalt på gaten i Berlin. Franske så vel som norske jøder har mottatt drapstrusler, jødiske barn er blitt trakassert i norske skoler, jødisk idrettsungdom likeså. En konsert med jødisk musikk og musikere måtte avlyses. Norske jøder kan fortelle om økende frykt etter antisemittiske utslag både ute og hjemme.

Den bølgen av antisemittiske ytringer som går over Europa, ledsages av tilsvarende anti-israelske og antisionistiske ytringer. Dette har naturligvis sin vesentlige bakgrunn i den pågående konflikten i Midtøsten. Overgangene mellom de tre størrelsene (antisemittisme, antisionisme, "anti-israelisme") er glidende og ikke alltid like lett å få øye på. Språkbruk rettet mot en ensidig oppfattet og ofte demonisert størrelse som "sionismen", kan fort slå over i generelle antisemittiske vendinger. Reaksjoner på Israels framferd i den pågående konflikten likeså. Ikke minst i arabiske og muslimske miljøer i Midtøsten kan distinksjonene mellom israelsk, sionistisk og jødisk være vanskelige å opprettholde for mange. Antisemittismen i den arabiske verden har vi for øvrig omtalt i en tidligere artikkel og vil ikke gjenta dette her.

EUs rapporter om antisemittismen
EU har funnet situasjonen så vidt alarmerende at man har iverksatt en større undersøkelse om utbredelsen av antisemittisme i EUs medlemsland. Dette resulterte først i en rapport på om lag 100 sider i 2003, basert på studier gjort våren 2002 ("Manifestations of anti-Semitism in the European Union"). Den var utført av to forskere ved Senter for antisemittismeforskning ved Det tekniske universitet i Berlin. Rapporten ble imidlertid ikke publisert (men er tilgjengelig på internett). Man hevdet at materialet rapporten bygger på ikke er representativt nok, og at det tidsrommet den var basert på, var for kort. Dette kan det nok være noe i. Rapporten dekket hendelser i mai og juni måned 2002 (mens det faktisk hadde vært betydelig større antisemittisk aktivitet i april). Samtidig har det vært antydet at EU fant det ubehagelig at rapporten i så stor grad vektlegger at svært mange av de antijødiske aksjonene en har sett i Europa de seneste årene, er utført av unge arabere og muslimer.

EU iverksatte derfor arbeid med en ny og større rapport, som kom i 2004 og er på nærmere 350 sider ("Manifestations of Antisemitism in the EU 2002 - 2003"). Den dekker det meste av årene 2002 og 2003. Konklusjonen her er at det er vanskelig å generalisere, men at den største gruppen overgripere ser ut til å være misfornøyde unge hvite europeere. Rapporten møtte sterk kritikk i mange jødiske organer, som mente den var for ensidig i motsatt retning av den første rapporten. Begge rapportene bygde på analyse av materiale som var samlet inn av nasjonale komitéer i EUs daværende 15 medlemsland.

For EUs vedkommende er altså situasjonen ganske godt kartlagt. Uansett hva som måtte være å si om de to hovedrapportene rent metodisk, synes det klart at de utfylle hverandre. Forskjellene består først og fremst i forskjellig vektlegging av hvem som er de mest aktive aktørene i utslag av antisemittisme i EUs medlemsland i dag. Begge dokumenterer at det har vært en økning i slike utslag etter årtusenskiftet.

Jødiske erfaringer
I en tilleggsrapport på bortimot 50 sider intervjues 35 jødiske ledere og intellektuelle fra åtte forskjellige land om hvordan de opplever situasjonen ("Perceptions of Antisemitism in the European Union. Voices from Members of the European Jewish communities").

Tilleggsrapporten viser klart at jøder i Europa føler at deres ubehag og bekymringer over situasjonen ikke blir tilstrekkelig forstått av ikke-jøder, som ikke deler deres århundrelange erfaring med diskriminering og forfølgelser. Jødene mener at alle former for antisemittisme er forskjellige fra andre former for rasisme. Dette gjelder enten antisemittismen kommer fra den kristne antijødiske tradisjonen - hvis språkbruk, teorier og billedbruk er så rotfestet i europeiske land at den har overlevd det andre Vatikankonsilets avvisning av den - eller om den kommer fra det ekstreme høyre, som fremdeles omtaler gjerningsmennene bak shoah (holocaust) positivt, eller fra det antisionistiske ekstreme venstre, som startet med å kritisere Israels politikk, men er endt opp med å betvile Israels eksistensrett, og som samtidig systematisk blander sammen jøder og israelere.

En annen form for antisemittisme kommer fra ekstremistiske muslimske grupper som har tatt i bruk voldelige aksjoner og propaganda mot jøder i diasporaen. Jødene mener at antisemittismen undergraver den europeiske siviliseringsprosess som startet etter andre verdenskrig. Samtidig bemerker de at mens mange europeiske land formelt har æret ofrene for holocaust, har de ikke vist den samme sympati for de levende jødiske samfunnene.

Øst-Europa
EUs rapporter dekker ikke EUs nye medlemsland eller andre land i Øst-Europa. I mange av disse landene fins en tradisjonell antisemittisme som på mange måter er kommet til overflaten igjen etter kommunismens fall, blant annet som element i å styrke nasjonal identitet.

I Polen bodde det før andre verdenskrig om lag 3,5 millioner jøder. I dag er det omkring 15.000 (av en samlet befolkning på nærmere 40 millioner). Likevel kunne en under valgkampen i 1991 høre at "jødene" utgjør en av landets største problemer. Den nedarvede kirkelige antisemittismen har heller ikke gitt seg i Polen, og man kan finne antisemittiske pamfletter lagt ut i kirkene. Forestillingen om den jødiske verdenssammensvergelsen kommer stadig til uttrykk i pamfletter fra mellomkrigstiden som trykkes opp med nye forord. Utbredt er også det vi kaller historierevisjonisme, altså en form for historieskriving som benekter eller på forskjellig vis alminneliggjør eller bagatelliserer jødeutryddelsene, som jo i alt vesentlig fant sted i tyske leirer på polsk jord.

Man har villet forklare dette fenomenet, som ofte karakteriseres som "antisemittisme (nesten) uten jøder", som uttrykk for sosiale og økonomiske problemer landet lider under. Slik sett kan Polen stå som eksempel på et land der jødefiendtlighet blir en metafor for sosialt stress og frustrasjoner. Og dermed kommer den nedarvede antisemittismen til syne. Mens kommuniststyret alltid hadde en latent antisemittisme i reserve, så å si, er det nå den gamle antisemittismen av førkrigsmodell som gjenopplives.

Tilsvarende kan sies om andre østeuropeiske land. I Ungarn har antisemittismen spilt en mer vesentlig rolle enn i de fleste andre land i den nye identitetsdannelsen etter kommunismens fall. I Russland har nasjonalistisk antisemittisme av gammelt merke holdt seg, samtidig som den såkalte antisionismen fra kommunisttiden har holdt seg. Der hadde man en tradisjonell språkbruk der alt som var ille ble kalt "sionisme". Det er ellers typisk at man i et land som Latvia har tatt formelt avstand fra antisemittismen, som jo også der spilte en stor rolle i sovjettiden, men at man på en måte unnskylder seg med at dette var russisk import. Dette er et typisk trekk: Antisemittismen skyldes egentlig noen andre. Slik var det også etter "rikskrystallnatten" i Tyskland i 1938. Myndighetene i en rekke byer hevdet da at jødehaterne, brannstifterne og de øvrige overgriperne kom andre steder ifra. Slik var det for øvrig også etter en gravskjending i Berlin i 1998. Men ved nærmere ettersyn, viser det seg at det nok var lokale utøvere i de fleste av tilfellene.

I Norge
Antisemittismen har aldri hatt stort omfang i Norge. Men den har vært her, og den er her. Det har vakt atskillig oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt at en nynazist i 2002 ble frikjent for brudd på rasismeparagrafen (straffelovens § 135a) under henvisning til at grunnlovens § 100 om ytringsfrihet veier tyngre og setter begrensninger på anvendelsen av rasismeparagrafen. Vedkommende hadde i forbindelse med en markering av Rudolf Hess' dødsdag, arrangert av den nynazistiske gruppen Boot Boys, gitt uttrykk for at jødene "suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker". Høyesterett fant at utsagn der Hess ble hyllet for "hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra bolsjevismen og jødedommen under andre verdenskrig" ikke kunne ses som tilslutning til jødeforfølgelsene og dermed som godkjenning av masseutryddelsen av jødene under krigen.

Det er ytterst bemerkelsesverdig, og høyst beklagelig, at en norsk rett kunne komme til et slikt resultat. Det betyr at rasistisk hets, mot jøder så vel som mot andre, kan trekkes meget langt i ytringsfrihetens navn. Det fins også andre nynazistiske grupperinger som er preget av klart antisemittisk tankegods, som for eksempel Vigrid, som endatil gir seg ut for å være en egen religion. Denne gruppen hører til holocaustfornekterne.

Nynazister utgav i 1999 på nytt falsumet "Zions vises protokoller", som temanummer til sitt nasjonalsosialistiske tidsskrift "Gjallarhorn". Annet var kanskje ikke å vente fra den kanten. Mer bemerkelsesverdige er de utgavene som er kommet fra (mer eller mindre) kristelig hold. Bergmann Forlag, drevet av Stig Bergmann i Ørsta, sendte i 2003 ut et nytrykk av den første norske utgaven av "protokollene". Den kom opprinnelig i 1920 og bærer tittelen "Den nye verdenskeiser". Senere samme år ble en kommentert utgave trykt i bladet "Innsyn", som utgis av Åsmund Kaspersen på Ramnes. I begge tilfeller dreier det seg om religiøst, "kristelig" begrunnede utgivelser.

Begge viser en tydelig arv fra den tenkningen vi finner i den såkalte "britisk-israelismen" fra 1800-tallet. Den kommer i dag tydeligst til uttrykk i den såkalte Christian Identity-bevegelsen i USA, som utgjør en av vår tids mest ekstreme "kristelig" begrunnede antisemittiske bevegelser. Generelt sett går denne tenkningen ut på at de fleste av dagens jøder, i hvert fall de askenasiske (jøder med europeisk avstamning), ikke er egentlige jøder, men etterkommere av khazarene, et tyrkisk folkeslag som konverterte til jødedommen på 700-tallet. De tilhører ifølge denne tenkningen ikke "semittene", som man ut fra en for lengst avleggs rasetenkning forestiller seg at nedstammer fra den bibelske skikkelsen Sem.

På den andre siden oppfatter man så gjerne seg selv som de ekte etterkommerne av det bibelske Israelsfolket, i hvert fall av de ti såkalte bortkomne stammene. Samtidig som man fraskriver jødene deres jødiske avstamning, kan man da erklære at aversjon mot jøder ikke kan kalles antisemittisme, siden jødene ifølge deres oppfatning ikke er semitter. Dette viser så i sin tur å føre til en iherdig utbredelse av tradisjonelt antisemittiske tankegods, som for eksempel "Zions vises protokoller". Det kan være all grunn for kristen-Norge til å følge vaktsomt med på hva som under kristelig forkledning skjer også på denne fronten.

En "ny" antisemittisme?
Den israelske avisen Ha'aretz har i flere år hatt en spalte med tittelen "Den nye antisemittismen". Der registreres i tur og orden antisemittiske utfall i ord og handling verden over. På en måte får vi her en slags katalog over antisemittiske tildragelser. Og det er mange av dem.

Samtidig brukes uttrykket "den nye antisemitttismen" i historie- og samfunnsfaglige sammenhenger også i en annen og mer presis betydning, som har sammenheng med allerede eksisterende antisemittisme. Det dreier seg om dem som vil benekte at holocaust fant sted, eller i hvert fall redusere antallet drepte, eller finne andre og mer naturlige dødsårsaker (sykdom), som vil betvile at det var teknisk umulig å drepe så mange med det utstyret man hadde for hånden, eller at gasskamrene aldri har eksistert men er diktet opp av jødene for at de skal vinne medynk for sin sak (for eksempel for staten Israel) eller få erstatning. I det samme forestillingskomplekset fins også påstanden om at "Anne Franks dagbok" er et falsum (noe som i 1986 ble grundig tilbakevist av det statlige nederlandske arkiv for krigshistorie).

Noen vil også alminneliggjøre holocaust og legger vekt på at hendelsen ikke var så enestående i historien som man vil gjøre den til (Men hvem har ellers hørt om industriell utryddelse av nær seks millioner mennesker bare fordi de tilhørte et bestemt folk?). Noen nyere historikere og politikere har med bakgrunn i dette forsøkt å bagatellisere den historiske betydningen av holocaust. Hensikten med alt dette er for mange å renvaske fascismen eller nynazismen. Skal fascismen kunne bli stueren, må den befris for holocaust.

Nær beslektet er forestillingen om "holocaust-industrien", som ble lansert av en amerikansk jødisk forfatter i boka "The Holocaust Industry" i 2000. Forfatteren ser for seg et kartell av personer, jødiske organisasjoner og institusjoner som samarbeider for å oppnå mest mulig politisk og økonomisk profitt på grunnlag av det jødiske folks lidelser. Boka har vakt atskillig debatt, men føyer seg i virkeligheten inn i rekke av konspirasjonsteorier om jødiske forehavender, i likhet med "Zions vises protokoller". I likhet med dem er også denne boka for øvrig i store deler en forvrengt anvendelse av stoffet i en annen bok.

Det gis altså en "ny" antisemittisme i den faglige betydningen som det er vist til her. Men for øvrig må det sies om den "nye" antisemittismen som om den såkalte "nynazismen", at egentlig er det den samme gamle det dreier seg om.

Hva så?
Den store EU-rapporten om antisemittisme i EU avsluttes med å anbefale en del tiltak. Disse springer delvis ut av forslag som er fremkommet i delrapporten som refererer til jødiske erfaringer. For det første oppfordres medlemslandene til å styrke lovgiving mot rasisme og fremmedhat, og til å finne gode ordninger for kompensasjon for dem som blir ofre for den slags.

USA har høsten 2004 vedtatt en lov om at utenrikstjenesten skal overvåke antisemittiske ytringer i hele verden. EU anbefaler også at man der oppretter spesielle prosedyrer for å registrere antisemittiske hendelser.

Videre legges det vekt på å gi rikelig plass til temaet i utdanningssystemet. Det kan nevnes at i Norge var antisemittismen nevnt som et tema i KRL-faget i læreplanen fra 1997, men i den reviderte planen fra 2002 er temaet ikke lenger konkret nevnt.

Videre har EU deltatt i et arbeid for å fremme et charter for europeiske politiske partier for et ikke-rasistisk samfunn ("Charter of European Political Parties for a Non Racist Society"). Dette henvender seg til alle politiske partier i Europa som oppfordres til å delta i et program for å kjempe mot alle former for rasisme, fremmedfrykt og antisemittisme. Samtidig oppfordres det til dialog mellom religiøse samfunn og andre ikke-offentlige organisasjoner ("NGOs").

Til sist nevner EU pressens ansvar. Det gjelder både hva og hvordan den refererer det som faktisk skjer, både i Midtøsten og andre steder. Og det gjelder hvilken språkbruk man benytter seg av. Den latente antisemittismen fremmes ikke minst gjennom ubetenksom språkbruk i massemediene.

Det gjelder å skaffe seg god historisk kunnskap om antisemittismen og dens ytringsformer, slik at man kan kjenne den igjen, også når den dukker opp i nye forkledninger. I et bredere perspektiv er det viktig å bekjempe alle fordommer mot "fremmede".

Det er viktig å kjenne fakta når noen vil benekte dem. Det fins en faktisk historie som har funnet sted. Historieskrivning vil alltid innebære en tolkning av kildene. Men historie er ikke noe man lager. Det fins rett nok ingen verdifri historieskrivning. Men at man slik tolker kildene er noe ganske annet enn selv å skape informasjon for å støtte opp om egne overbevisninger og forkaste alt som taler imot dem, slik det skjer i den "nye" antisemittismen.

For kirken, i alle betydninger av ordet, er det viktig at det arbeides teologisk og vedvarende med et kritisk blikk på egen tradisjon. Ingen av de store historiske kirker har vært fri for teologisk antijudaisme. Dette gjelder også en organisasjon som Den Norske Israelsmisjon. Derfor er det av grunnleggende betydning at det samles informasjon, studeres og reflekteres for at fortidens synder og feiltolkninger ikke skal gjenta seg.

Historisk kunnskap, øvelse i begrepsmessig klarhet og vilje til oppgjør med en problematisk fortid er viktig dersom vi skal komme videre til et samfunn uten jødehat og fremmedhat. For Auschwitz begynte ikke med Auschwitz. Det begynte lenge før.