Antisemittisme i den arabiske verden

Kan arbabere være antisemitter? Noen vil hevde at siden araberne er semitter selv, kan de ikke være antisemitter. Men da blander en sammen to forskjellige slags språkbruk.

For de som dannet begrepet "antisemittisme" sist på 1800-tallet, tenkte ut fra forestillingen om det fins en egen semittisk rase med bestemte uheldige egenskaper som bør bekjempes. Og da tenkte man utelukkende på jødene. I en vitenskapelig sammenheng vil vi imidlertid bare bruke ordet «semitter» om folk som snakker et semittisk språk. Det er fullt mulig å være «semitt» i denne språkvitenskapelige betydningen og samtidig være jødehater, altså antisemitt.

"Zions vises protokoller"
Vi har tidligere nevnt at det fins flere utgaver av det klart antisemittiske skriftet «Zions vises protokoller» på arabisk enn på noe annet språk. Teksten har faktisk vært obligatorisk lesning ved religionsvitenskaplige institutter ved en rekke arabiske universiteter. En professor i hebraisk ved `Ain Shams-universitetet i Kairo uttalte i 1973 at jødene bruker ikke-jøders blod i rituelle øyemed. Slike synspunkter fremmes altså i det som skulle være vitenskapelig arbeid med jødisk religion og historie. Dette gjelder også skolebøker. En UNESCO-kommisjon rettet i 1969 sterk kritikk mot skolebøker som ble brukt i UNWRAs leire i Jordan, Libanon, Vestbredden og Gaza på grunn av nedverdigende omtale av jøder og usaklig beskrivelse av jødedommen. Rapporten ble presentert for UNESCOs 82. sesjon i Paris 4. april 1969, men ble aldri offentliggjort.

Det må imidlertid også sies at en rekke arabiske akademikere uttaler seg markert mot å tro at «protokollene» er ekte. Dette gjelder for eksempel en fremtredende representant for PLO, som i 1974 skrev en artikkel i den egyptiske avisen «Al-Ahram» om «protokollenes» historie der han understreket både at de oppfattes som et falskneri og dessuten tilføyde at jødenes historiske erfaringer i forskjellige land taler imot tanken om «en stor sammensvergelse» eller «verdensregjering». Og han er ikke alene om slike synspunkter, verken blant palestinske eller andre arabiske akademikere. Blant annet har en egyptisk menneskerettsorganisasjon protestert mot bruken av «Zions vises protokoller» i TV-serien «En rytter uten hest», som ble vist på egyptisk fjernsyn under den islamske fastemåneden ramadan høsten 2002.

Dette var en serie på 41 episoder som dekker Midtøstens historie fra 1855 til 1917. Historien fortelles slik den oppleves av en egyptisk journalist som kjemper mot britisk imperialisme og den sionistiske bevegelse. I denne serien brukes «Zions vises protokoller» i stor utstrekning. De som stod bak serien var nok klar over de innvendingene som er blitt rettet mot «Zions vises protokoller», men de hevdet at selv om skriftet skulle være et falsum, beskriver det jo noe som faktisk har skjedd. Forfatterne forstår dessuten å beskytte seg mot kritikken om at skriftet er uekte i en episode der tre jøder gjør hva de kan for å holde skriftet hemmelig. En av dem foreslår at dersom skriftet blir kjent, må de sette ut det ryktet at det er falskt.

Serien skapte som nevnt motstand også på egyptisk grunn, og produsentene ble nødt til å forsyne de enkelte episodene med en fortekst der ble gjort oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis var historisk.

Men mange i den arabiske verden har funnet protokollene anvendbare i politisk sammenheng. Egypts president Nasser siterte «Zions vises protokoller» i et intervju med en indisk journalist i 1958 og anbefalte dem som en innføring i jødiske forehavender. I 1964 avviste han holocaust som en myte og beklaget at nazistene tapte krigen. Skribentene bak serien «En rytter uten hest» argumenterte også med at serien viser sionismens sanne ansikt.

Konspirasjon og ritualmord
Tanken om den jødiske verdenssammensvergelse og ritualmordanklagen er klart utformet i følgende utsagn fra Saudi-Arabias kong Faisal i det egyptiske billedmagasinet «Al-Musawwar» den 4. august 1972:

"Israel har hatt onde hensikter helt siden oldtiden. Dets mål er å ødelegge alle andre religioner. Det er bevist fra historien at det var de som startet korstogene på ayyubiden Saladins tid for at krigen skulle lede til svekkelse av både muslimer og kristne. De anser de andre religionene som lavere enn sin egen og andre folk for å stå på et lavere nivå. Og når det gjelder temaet hevn, har de en bestemt dag da de blander blodet fra ikke-jøder i brødet sitt og spiser det. For to år siden, da jeg var på besøk i Paris, skjedde det at politiet oppdaget fem myrdede barn. Blodet var tappet ut, og det viste seg at noen jøder hadde myrdet dem for å ta blodet deres og blande det i brødet som de spiser denne dagen. Dette viser dere omfanget av jødenes hat og ondskap mot ikke-jødiske folk".

Ritualmordanklagen fins også i den syriske forsvarsminister Mustafa Tlas' bok «Sions matsa» (eller: «Sions påskebrød»), som kom i sin åttende utgave i 2002. Forskjellen fra de tradisjonelle kristne ritualmordanklagene er at her påstås det at jødene bruker blod fra et muslimsk barn i påskebrødet sitt.

Den islamistisk-palestinske organisasjonen Hamas har anvendt «Zions vises protokoller» i sitt charter fra 1988. Det siteres fra dem i artikkel 22, og det henvises uttrykkelig til dem i artikkel 32. I artikkel 22 er det forestillingen om den jødiske verdenskonspirasjonen som står i fokus, i artikkel 32 frykten for at Palestina bare er begynnelsen og at sionistene vil ha større og større deler av Midtøsten. Israel og sionismen oppfattes som del av den jødiske konspirasjonen om å erobre verden. Og da Shimon Peres' bok «Et nytt Midtøsten» ble utgitt på arabisk i Egypt i 1995, ble den forsynt med et forord som hevder at boken beviser at «protokollene» må være ekte. «Hans bok er et ytterligere skritt i gjennomføringen av denne farlige planen», heter det.

En europeisk arv
Ritualmordanklagene kom til den arabiske og øvrige muslimske verden fra Europa. De fikk et oppsving både i Det ottomanske imperium (det tyrkiske storriket) og i Persia i det nittende århundre. Forestillingen bredte seg både i Midtøsten og på Balkan. Det er trolig rett når det har vært påpekt at slike anklager oppstod først i områder med forholdsvis store kristne befolkninger. Ikke sjelden ble anklagene støttet av utenlandske diplomater, særlig greske og franske, altså folk med ortodoks og katolsk kristendom som sin religiøse bakgrunn. Jødene kunne på sin side som regel regne med beskyttelse fra ottomanske myndigheter, som var muslimske, i slike saker. I økende grad fikk de også støtte fra britiske myndigheter, stundom også fra prøyssiske og østerrikske. Det var altså tydelig utenrikspolitiske interesser med i spillet.

Fra 1860-årene av var det en økende antisemittisme av europeisk type i Det ottomanske imperium. De første antisemittiske traktatene på arabisk kom ut mot slutten av det nittende århundre. De fleste av dem var oversatt fra fransk, og oversettelsene var for en stor del utført av arabiske katolikker eller unerte kristne (dvs. kristne som tilhørte orientalske kirker som anerkjente pavens overhøyhet og var i union med Romerkirken). Fra begynnelsen av det tjuende århundre kommer det ritualmordanklager også i muslimske aviser i Egypt. Siden da har dette vært et vanlig tema i muslimsk antijødisk litteratur.

Den første utgaven av «Zions vises protokoller» på arabisk var oversatt fra fransk. Den kom ut i 1925-26, trolig i Kairo. En oversettelse fra en annen fransk utgave kom i 1926, trykt i et tidsskrift utgitt av Den romersk-katolske kirke i Jerusalem. Den mest utbredte arabiske utgaven av «protokollene» ble utgitt av Muhammad Khalifa al-Tunsi i Kairo i 1951. Den har fått mange opptrykk. Ett av dem bærer tittelen «Zions vises protokoller, eller det bolsjevikiske evangelium». I 1968 gav president Nassers bror ut en utgave av «protokollene». Tredje utgave av denne kom i 1986-87.

Forfatteren V.S. Naipaul forteller i sin bok «Blant de troende. En muslimsk reise» fra 1981 at han under et opphold i Malaysia ble konfrontert med «Zions vises protokoller» hos en gruppe arabiske muslimer der. I 2004 har for øvrig Malysias statsminister gått ut med klare antisemittiske utsagn.

Det er ellers bemerkelsesverdig at Karl Marx's essay «Om jødespørsmålet» («Zur Judenfrage») har fått en fornyet popularitet i arabisk oversettelse. Marx's forhold til jødedommen er stundom beskrevet som «selv-hat». (Hans bestefar var rabbiner, men faren brøt med jødedommen og lot seg døpe, og Karl Marx selv var i tenårene sterkt knyttet til kristendommen.) Marx var for jødenes politiske frigjøring («emansipasjon»), men kunne ellers være drastisk antijødisk i sin språkbruk:

"Hva er jødedommens sekulære basis? Praktiske behov, egeninteresse. Hva er jødens verdslige kultus? Høkring. Hva er hans verdslige gud? Penger".

Et interessant trekk når det gjelder «protokollene» i arabiske og andre muslimske land, er tilbakeeksporten. For eksempel selges det i dag i Frankrike franskspråklige utgaver av «Zions vises protokoller» som er trykt i Beirut, Teheran eller Kuwait. En publikasjon utgitt av den iranske ambassade i London i mars 1984 anbefalte «protokollene» til studium for dem som vil forstå sionismen. I Algerie utgis en franskspråklig ukeavis med tittelen «Le jeune Indépendent». Denne trykte høsten 1991 «Zions vises protokoller» som føljetong (november-desember). I 2002 har en arabiskspråklig ukeavis i New Jersey trykt utdrag av «protokollene» både i august og oktober, men etter press også satt inn en notis om at de anses som uekte.

Islam og antijudaisme
Islam oppstod på 600-tallet og har religionshistorisk sett en arv fra jødedommen og kristendommen (og for øvrig fra samtidens religiøsitet i Midtøsten i det hele tatt). Islams hellige skrift, Koranen, inneholder en del kapitler («surer») som er blitt til i Mekka, og en del kapitler som er blitt til etter at profeten Muhammad flyttet til Medina. Generelt kan vi si at i de eldste kapitlene omtales jødisk religion og praksis i positive vendinger. Forestillingen om monoteismen er jo en arv fra jødedommen, likeså forestillingen om åpenbaringen, om profetene, om hellig skrift, om den kommende verden og tanken om at Gud har fellesskap med sin skapninger. I de senere kapitlene er det andre toner som lyder. Det er etter at Muhammad hadde hatt sine kontroverser med jødene i Medina, som ikke ville anerkjenne hans religiøse budskap. Her blir jødene fremstilt som dårlige eksempler, idet de stadig bryter budene og pakten, opponerer mot profetene og nedkaller Guds vrede over seg. Dette er jo for så vidt, så langt det rekker, i samsvar med det Bibelen selv sier, men mens Bibelen ser fram mot Israels endelige frelse (5. Mosebok 30), forkaster Koranen (sure 2,83 ff) denne tanken og presenterer islam som en religion som overgår alle tidligere religioner, også dem islam har lært av. Koranen inneholder altså både positive og negative utsagn om jøder og jødedom, og gir dermed mulighet for fortolkning i forskjellige retninger.

Tanken om jøder og kristne (og «sabéere», trolig de samme som mandéerne i Irak i dag) som «bokens folk» fordi de hadde en egen åpenbart hellig skrift, førte positivt med seg at de fikk en egen posisjon i det islamske samfunnet som «beskyttede» folk («dhimmi»). Dette gav dem ordnede forhold og rettsbeskyttelse i muslimske samfunn i middelalderen og fram mot vår egen tid, men samtidig lå det også visse restriksjoner på hva de kunne foreta seg, både som religionsutøvere og samfunnsborgere. Jøder og kristne ble på mange måter en slags annenrangs samfunnsborgere under dhimmi-ordningen, selv om den også gav dem positive rettigheter. Man skal imidlertid vokt seg for å overdrive både de positive og de negative sidene av denne ordingen, for dette er forhold som har skiftet med tid og sted i historiens løp, og det er ikke så lett å si noe entydig om den.

I middelalderen kan vi se at muslimske intellektuelle grep fatt i de tidlige islamske tekstene og gjerne bruker jødene som avskrekkende eksempler for muslimer. Jødene fremstilles som et folk som er blitt spredt og straffet av Gud. Men hos middelalderfilosofene er denne polemikken på mange måter utført på en abstrakt måte. Det er de avskrekkende eksemplene de er ute etter, med formaninger om at muslimske troende må unngå å havne i samme båt. De anvendte altså ikke slike tekster til å karakterisere de aktuelle jødiske samfunnene i sine omgivelser. Dette er imidlertid noe som stadig skjer i nåtidige islamske tolkninger av islams tidlige kilder om jødene.

Palestina-spørsmålet og antisemittismen
Fra og med Napoleons landgang i Egypt i 1798 fikk europeiske stormakter for alvor fotfeste i den arabiske verden. Dette førte etter hvert til store endringer i vilkårene for «dhimmi»-folkene, særlig for jødene. Tyrkiske myndigheter (det ottomanske imperium) gjennomførte i flere trinn på 1800-tallet en lovgivning som sidestilte dhimmis og muslimer. Samtidig førte etter hver sionismen med den økende jødiske innvandringen, stormaktenes politikk og til slutt opprettelsen av staten Israel, til økende antijødiske holdninger. Som vi har sett ovenfor, ble tradisjonelle antisemittiske forestillinger og skrifter eksportert fra Europa til Midtøsten fra slutten av 1800-tallet av.

Samtidig kan vi se at den tradisjonelle polemikken fra middelalderen, som var mer akademisk og abstrakt, nå tok en praktisk og følelsesmessig vending, som den tidligere ikke hadde hatt. Dette førte til at jødedommen nå ble forsynt med egne iboende og slette eller onde egenskaper som kunne bidra til å forklare den nye historiske utviklingen. Gamle myter ble nye realiteter, og gav opphav til nye forestillinger. Kulminasjonen av denne utviklingen kan vi se i Hamas' charter, som vi har omtalt ovenfor.

Det er ingen tvil om at Palestina-konflikten er et viktig tildriv til regelrett antisemittisme av tradisjonelt europeisk merke i den arabiske og øvrige muslimske verden i dag. Dette smitter blant annet over til arabisk og annen muslimsk ungdom i Europa, som iverksetter demonstrasjoner og aksjoner av tradisjonell antisemittisk type mot jøder og jødiske institusjoner i Europa. Man kan naturligvis si at det vitner om slett prinsipiell tenkning å la en konflikt i Midtøsten gå ut over jøder i Europa. Men realitetene er at slikt skjer. En løsning av Palestina-spørsmålet som alle parter kan leve med, er derfor avgjørende viktig for å dempe antisemittismen både i Midtøsten og i Europa.

Man kan altså se at islam på samme måte som kristendommen gjennom sin tradisjonelle negative omtale av jøder og jødisk religion kulturhistorisk sett har bidratt til å berede grunnen for den moderne antisemittismen slik vi kjenner den. Men akkurat som for kristendommens vedkommende er bildet heller ikke her entydig, idet islams aller eldste kilder, slik vi ser det i de eldste Koran-tekstene, har en mer positiv holdning til jøder og jødedom.