Løgnen som ikke vil dø -
historien om Zions Vises Protokoller

Under den muslimske fastemåneden ramadan høsten 2003 sendte Hizbollahs fjernsynsstasjon Al-Manar en dramaserie med tittelen “al-Shatat” (“Diasporaen”). Hver episode begynte slik: “For to tusen år siden opprettet de jødiske øversteprestene en verdensregjering som hadde til oppgave å ta kontroll over verden...".

Hver episode begynte slik: “For to tusen år siden opprettet de jødiske øversteprestene en verdensregjering som hadde til oppgave å ta kontroll over verden, tvinge jødene inn under Talmuds lære og adskille dem strengt fra de andre folkene i verden. Jødene fortsatte med å oppmuntre til krig og stridigheter, og forskjellige land avviste dem. Slik spilte de undertrykte mens de ventet på sin frelser Messias som skulle fullføre den hevnen over de ikke-jødiske folk som deres gud Jahve hadde startet. I begynnelsen av det nittende århundre bestemte verdensregjeringen seg for å intensivere konspirasjonene, så den oppløste seg selv og opprettet en hemmelig jødisk verdensregjering ledet av Amschel Rothschild”.

Det som møter oss her, er forestillingen om en jødisk konspirasjon der jødene vil ta makten i verden. Samme forestilling kom til uttrykk i en egyptisk fjernsynsserie under fastemåneden ramadan høsten 2002, “En rytter uten hest”. Der kom det også klart til uttrykk at man benyttet seg av en tekst som er kjent under tittelen “Zions vises protokoller” (og en rekke andre navn). Det fins flere utgaver av “Zions vises protokoller” på arabisk enn på noe annet språk. Likevel er dette ikke noe arabisk verk, men et europeisk fenomen som er blitt eksportert til den arabiske og muslimske verden for øvrig. Og her i Norge er teksten siste gang gjort offentlig i et dobbeltnummer av det angivelig kristne bladet “Innsyn” sist i året 2003. For fem år siden ble den trykt i det nasjonalsosialistiske bladet “Gjallarhorn”. Det er altså stadig noen som finner det opportunt å presentere “Zions vises protokoller” for offentligheten.

Litterært falskneri
Det skriftet som går under betegnelsen “Zions vises protokoller” er i virkeligheten et av de groveste og mest skjebnesvangre litterære falsknerier i historien. Det ble til for over hundre år siden og hadde sin storhetstid i nazistisk propaganda både før og under andre verdenskrig så vel som i en rekke andre former for ekstrem nasjonalisme både den gang og i dag.

“Zions vises protokoller” gir seg ut for å være referater fra hemmelige møter mellom jødiske ledere. I forord eller kommentarer til mange utgaver hevdes det at disse møtene fant sted i ly av den første sionistkongress i Basel i 1897, eller bent fram at de er referater fra kongressen. Hensikten skal angivelig ha vært å danne en hemmelig organisasjon for å skape fullstendig kaos i verden. Det tales om listige planer for å velte alle kongehus, avskaffe alle religioner og ødelegge alle stater. Når så hele verden er drevet ut i det totale kaos, vil jødene gripe makten og innsette sin nye verdenshersker, en jødekonge av Davids ætt. Et par av de norske utgavene av teksten bærer da også tittelen “Den nye verdenskeiser”.

I bestrebelsene på å ødelegge verden vil jødene samarbeide med frimurere, sosialister og liberalere. De vil så fiendskap mellom folkene, og de står bak alle revolusjoner, klassekamper og streiker. For å nå sine mål utbrer de alkoholisme og smittsomme sykdommer.

Innholdet i “Zions vises protokoller”
Stilen i “Zions vises protokoller” er svulstig og diffus, og argumentasjonen er innviklet og ofte ulogisk. Det er derfor vanskelig å gi noen god sammenfatning av innholdet i “protokollene”. En kan si at tre hovedtemaer går igjen. Det er for det første en kritikk av liberalismen, som jo rettet seg mot statlig styring i det økonomiske liv, krevde politisk frihet, næringsfrihet og avskaffelse av privilegier. Det er for det andre en fremstilling av de metodene jødene angivelig bruker for å oppnå verdensherredømme. Og det er for det tredje en beskrivelse av den verdensstat som skal opprettes, og særlig av herskeren i denne staten.

Nå kan selve ordet “protokoll” være misvisende. Fiksjonen bak “Zions vises protokoller” er at det finner sted et hemmelig møte mellom jødiske ledere. Men det er hele tiden kun én person som fører ordet. For så vidt kunne “protokollene” like gjerne kalles foredragsmanuskripter som møtereferater. Taleren tar til orde for et despotisk styresett. Politisk frihet er bare en idé, og liberalismen vil ende i kaos. Bare en despot kan sikre orden i samfunnet. Og siden det fins flere dårlige enn gode mennesker, er maktbruk den mest hensiktsmessige måten å styre på. Makt er rett. Og makt innebærer kontroll av kapitalen. Det er i virkeligheten gullet, det vil si de som er i besittelse av det, som styrer verden.

Og de som for flere hundre år siden har lagt sin hemmelige plan om hvordan de skal styre verden, er jødenes ledere. Mye er alt oppnådd, men noe gjenstår. Jødene fremmer liberalismen for å skape uro og misnøye i den enkelte stat. Det gjelder å skape misnøye i alle sosiale lag og bringe myndighetene i vanry. Høye eiendomsskatter skal knekke adelen. Man må innføre republikker istedenfor kongedømmer og innsette kontrollerbare nikkedukker som presidenter. Frimurerordener og hemmelige selskaper må infiltreres og gjøres til redskaper for Zions vise.

Lovene er for lengst i jødenes hender. Det er også utdanningsvesenet. Nymotens pedagogikk som undervisning ved hjelp av visuelle midler (“anskuelsespedagogikk”) har til hensikt å gjøre ikke-jøder til utenkende og underdanige dyr. I ly av frimureriet har Zions vise trengt inn i alle statshemmeligheter.

Målet er den messianske tidsalder, da verden vil være forent i én religion, jødedommen, og bli regjert av en hersker av Davids ætt. Tankegangen er altså at ved først å skape det totale kaos, religiøst, moralsk, økonomisk og politisk, kan Zions vise gripe makten og innføre det totale enevelde under sin verdenshersker av Davids ætt.

Vi ser at det skremselsbildet som “protokollene” forsøker å tegne, kan gi grunn til angst både hos arbeidere og aristokrater, i kongehus og kirke. Jo flere som gripes av angsten, jo større blir angsten for og aversjonen mot jødene.

Forskjellige utgaver
De første kjente utgavene av den teksten som skulle bli kjent som “Zions vises protokoller”, kom ut i Russland med noe forskjellige titler, og i noe forskjellige versjoner, første gang i 1903. Den versjonen som etter første verdenskrig skulle gå sin seiersgang over Europa, stammer fra den russiske juristen Sergej Alexandrovitsj Nilus. Han trykte i 1905 “protokollene” som del av et større verk om Antikrist “betraktet som en nær forestående politisk mulighet”. Her møter vi den inndelingen i 24 “protokoller” som er blitt vanlig i de fleste senere utgaver. Nilus kom med en ny utgave i revolusjonsåret 1917, og det er i hovedsak “Zions viese protokoller” slik teksten foreligger her som i årene omkring 1920 ble oversatt til en rekke europeiske språk.

I de tidlige utgavene av “protokollene” fortelles det gjerne, med visse variasjoner, at teksten under vanskelige og risikable omstendigheter er kopiert eller stjålet fra “Zions sentrale kanselli, i Frankrike”. Nilus forteller i 1917-utgaven at “protokollene” er “en strategisk plan for erobring av verden, for å legge den under Israels åk, en kamp mot Gud …”, og at de ble presentert for Rådet av eldste av “Eksilets fyrste”, Theodor Herzl. I den første tyske utgaven (1919) får vi vite at teksten var utlånt av en jøde som var blitt bestukket av tsarens hemmelige politi. En annen utgave forteller at teksten ble stjålet fra huset til en jøde og kopiert. Andre utgaver igjen at teksten ble stjålet hos en frimurer, eller fra Theodor Herzls leilighet i Wien. Vi får i noen utgaver vite at teksten opprinnelig er skrevet på hebraisk av forfatteren Ascher Ginsberg (også kjent som Achad Ha-Am), som foredrag for en hemmelig forsamling i Odessa i 1890, og senere oversatt til fransk og sendt til Basel-kongressen.

To av de norske utgavene opplyser også at Ginsberg er forfatteren, mens en av dem forteller at det dreier seg om manuskriptet til et foredrag holdt for jødiske studenter i Paris i 1901. En norsk utgave fra først på 1990-tallet (ved Alfred Olsen) vet å fortelle at “Planleggingen foregår på et Bilderberger-møte som varer i 24 dager, hvor B’nai B’rith - frimurerlosjens øverste leder - Viseste Salomos Vikar - taler til 300 frimurermestere”. Det første Bilderberger-møtet fant som kjent sted i 1954. Da hadde “Zions vises protokoller” vært i omløp i over femti år. Det er derfor noe av en gåte hvorfor noen kan hevde at de er blitt til under et Bilderberger-møte.

Dialog i underverdenen
Alle disse forskjellige innledningene og kommentarene til de forskjellige utgavene av “protokollene” bidrar ikke akkurat til å styrke deres troverdighet. Arabiske intellektuelle har de senere årene flere ganger pekt på at jødene jo slett ikke sitter med makten i verden. Dessuten begår redaktørene av fjernsynsserien al-Shatat den feilen å gå ut ifra at alle jøder er enige og like. Men de er jo like uenige og forskjellige som arabere er, heter det i den libanesiske avisen al-Hayat.

Men om nå dette ikke skulle være nok, har det lenge vært klart at store deler teksten er et plagiat av en tekst som egentlig dreier seg om noe helt annet. Journalisten Philip Graves påviste i tre artikler i “The Times” i 1921 at store deler av teksten var hentet fra en fransk politisk pamflett fra 1864 som var rettet mot keiser Napoleon III. Den var skrevet av den franske juristen Maurice Joly og bar tittelen “Dialog i underverdenen mellom Machiavelli og Montesquieu, eller Machiavellis politikk i det 19. århundre” (“Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu ou la politique de Machiavel aux XIXe siècle”). Machiavellis kyniske despotisme skal tjene til å beskrive Napoleon IIIs motiver og metoder. Boka har altså ingenting med jøder å gjøre, heller ikke med frimureri, for den saks skyld, men er et debattinnlegg i fransk politikk etter midten av det nittende århundre. Om lag to femtedeler av teksten i “Zions vises protokoller” er plagiat fra Jolys “Dialog i underverdenen”. Det som Joly legger i munnen på Machiavelli/Napoleon III, legges i “protokollene” i munnen på den talende anonyme vise av Zion.

La oss ta et par eksempler.

Første eksempel
Fra første dialog:
“Alle mennesker streber etter makt. Det fins ingen som ikke gjerne var en undertrykker, om han bare kunne. Alle, eller nesten alle, er beredt til å ofre andres vel for sine egne interesser.
Hvem er det blant dere som holder styr på de villdyr som kalles mennesker? Fra begynnelsen av det menneskelige samfunn var det den rå og utemmede makten; senere loven, det vil atter igjen si makten, men bundet i former.
Den politiske friheten er bare en relativ idé”.

Fra første protokoll:“Hvert eneste menneske streber efter makt. Hvert enkelt menneske vil være herre over sine beslutninger og handlinger. Hvert eneste menneske vilde gjerne være en diktator hvis han bare kunde bli det. Denne streben efter makt er så sterk, at det knapt finnes et eneste menneske som ikke vilde være villig til å ofre det almene vel hvis han kunde ha fordel av det.Hvilke naturdrifter er det som behersker rovdyrene, de som ernærer sig av menneskenes blod? Hva har alltid vært målet for deres handlinger og deres vilje. Da det menneskelige samfund oppstod, rev rovdyrene i menneskeskikkelse til sig den rå og blinde makt. Av dette trekker jeg den slutning, at det er makten som er det avgjørende, om den enn er aldri så godt maskert og tilsløret. Av dette følger igjen: Tilværelsens grunnlov hviler helt og holdent på denne tanke: Retten er begrunnet i makt, i styrke.Den statsrettslige frihet er en tanke, et begrep, men ingen kjensgjerning”.

Andre eksempel
Fra tolvte dialog:
“Jeg forutser den mulighet at en må nøytralisere pressen ved hjelp av pressen selv. Vet De hva min regjering vil gjøre ettersom journalistikk er slik en stor makt? Den vil selv drive journalistikk, og det skal bli den inkarnerte journalistikk.
Likesom guden Vishnu skal min presse ha hundre armer, og disse armene vil gi uttrykk for alle avskygninger og meninger over hele landet. Folk vil tilhøre mitt parti uten å vite det.

Fra tolvte protokoll:“Tidsskrifter og blader er de to beste midler til å beherske åndslivet. Av denne grunn vil vår regjering erhverve sig eiendomsretten til de aller fleste tidsskrifter og aviser.Våre aviser vil tilhøre de forskjelligste retninger. Vi vil ha adelige, borgerlige, liberale socialistiske og selv oprørske blad og underholde dem alle sammen. Pressen vil, som den indiske guden Vishnu, ha hundre armer.En sammenstilling av flere eksempler fins i Sjalombok nr. 25: «Den store løgnen», Olso 1992 (av Dagfinn Rian).

“Protokollene” for retten
Selv om det etter 1921 var klart for alle som ville sette seg inn i saken at “Zions vises protokoller” var et falsum, kom det stadig nye utgaver på en rekke språk, som det fortsatt gjør. I en rettssak i Bern i årene 1935-1937 kom det klart til uttrykk at retten anså “protokollene” som et ondsinnet skrift, ja som en hatefull og ondsinnet forfalskning.

I løpet av 1990-årene har utgivelse av “protokollene” vært prøvd for retten i en rekke land. Noen finner at trykkefriheten gjør at de må tillates (Russland, Sveits), mens andre har forbudt dem som uønsket litteratur (Sør-Afrika, Frankrike, Estland).

«Protokollene» i Europa
Den første kjente utgaven av “Zions vises protokoller” kom på russisk i 1903. Alt tyder da også på at det dreier seg om et russisk produkt, fabrikkert av det hemmelige russiske politi (Okhrana) i Paris, idet teksten inneholder flere hentydninger til franske politiske forhold. Men hovedhensikten synes å ha vært å demme opp for det opphavsmennene oppfattet som en farlig inntrenging av vestlige idéer i det russiske samfunnet. Derfor forsøker skriftet å fremstille liberale og demokratiske idéer som en fare. Alt sammen er egentlig bare et skalkeskjul for jødenes hemmelige planer om å overta makten over hele verden. Hensikten har vært å hindre liberalisering i Russland ved å fremstille den som et jødisk komplott. Teksten kunne dermed også raskt tas i bruk av antisemitter av alle slag.

Teksten ble gjort kjent i Vest-Europa av folk som flyktet fra Russland etter revolusjonen i 1917. Mange oppfattet dem nå som uttrykk for en jødisk-bolsjevikisk konspirasjon, mens de tidligere var sett på som uttrykk for en jødisk-frimurersk konspirasjon. I tiden etter første verdenskrig er det stadig kommet nye utgaver av “Zions vises protokoller” på alle europeiske språk helt fram til i dag. Mange utgaver er kommet på arabisk, noe vi skal komme tilbake til i en senere artikkel. En viss popularitet har “protokollene” også hatt i Japan, noe som kan synes merkelig med tanke på hvor få jøder det fins der.

I Norge er “Zions vises protokoller” dels utgitt av nazister, både under og etter krigen, dels av folk som presenterer seg som kristne.

Kjensgjerningene taler for seg
“Zions vises protokoller” dukker stadig opp på nytt i de forskjelligste sammenhenger. Hensikten med denne presentasjonen har vært å gi leserne en orientering om hva “Zions vises protokoller” er for slags skrift, og hvilke sammenhenger det hører hjemme i. Det er få, om noen, tekster som til de grader er blitt benyttet til å så hat mot jøder som nettopp falsumet “Zions vises protokoller”. Derfor er det viktig å ha kjennskap til skriftet og la kjensgjerningene tale for seg selv.