Trekk av antisemittismens historie

En klassisk skildring av antisemittismen slik den ble opplevd i oldtiden og slik den på mange måter har holdt seg helt til våre dager, finner vi i Esters bok i Bibelen.

Perserkongens fremste embetsmann, Haman, blir brennende harm på jøden Mordekai fordi han ikke vil falle på kne og bøye seg for ham. “Men han syntes det var for lite å legge hånd bare på Mordekai. Han hadde fått vite hvilket folk Mordekai hørte til, og nå ville han prøve å utrydde alle jødene i kong Xerxes’ rike, både Mordekai og hans folk” (Ester 3,6).

Derfor vendte han seg til kongen med følgende argumentasjon: “Her er et folk som bor spredt og for seg selv blant folkeslagene i alle provinsene i ditt rike. Deres lover er annerledes enn lovene hos alle andre folk, og kongens lover følger de ikke. Det høver ikke for kongen å la dem gjør som de vil. Hvis kongen så synes, så la det kunngjøres i brev at de skal utryddes. Da skal jeg kunne veie opp ti tusen talenter sølv til embetsmennene, så de kan legge det i kongens skattkammer”, (Ester 3,8-9).

Esters bok forteller så hvordan det hele settes i verk. Teksten i brevet som skulle sendes, nevnes ikke i den hebraiske Esterboken som fins i norske bibler. Men i den greske oversettelsen av Esters bok, som er å finne blant de apokryfe bøker, finner vi blant en rekke utvidelser i forhold til den hebraiske teksten også en tekst som utgir seg for å være brevets innhold. Her heter det blant annet i kongens brev:

“Han [Haman] gjorde meg oppmerksom på at blant alle folkeslagene i verden er det spredt et gjenstridig folk, som på grunn av sine lover står alle andre imot. De adlyder ikke kongens forordninger, og den riksenhet vi oppriktig ønsker å fremme, kan derfor ikke komme i stand. Vi har forstått at dette folket er det eneste som alltid er fiendtlig mot alle mennesker. De fører et liv etter egne lover og skiller seg ut fra alle andre. De setter seg ut over våre forordninger og finner på de verste ting, og slik hindrer de at vi kan oppnå ro og orden i riket”,

Esters bok har novellens form. Den er skrevet lenge etter de begivenheter den foregir å berette om, og den lar seg ikke verifisere ved hjelp av vanlige historievitenskapelige metoder. Det er i denne sammenheng heller ikke så avgjørende. Avgjørende er det vi kan kalle skriftets prototypiske karakter. Det innebærer at teksten gir uttrykk for en generell jødisk erfaring - for noe som har hendt mange ganger og på mange steder. Den tidligere overrabbineren i Stockholm, Marcus Ehrenpreis (1869-1951), sa det slik: Den episoden som Esters bok handler om, “har en indre sannhetsgehalt som er vesentligere enn den historiske sannheten”.

Når Esters bok så ofte trekkes fram som første punkt i mange drøftelser av antisemittismen, er det ikke bare fordi den gir et eksempel på jødehat. Men det er fordi teksten er så typisk for mye av det som har kjennetegnet antisemittismen til alle tider. Vi møter generaliseringen: Fordi én jøde nekter å bøye seg for Haman, heter det om jødene generelt at de ikke holder kongens lover. Og på grunn av denne ene, må alle andre jøder lide. Vi møter fremmedfrykten, stereotypiseringen, fordommene, løgnen. Vi møter de politiske motivene: For riksenhetens skyld må ingen være annerledes. Vi møter indirekte de religiøse motivene: Fordi jødene bare vil bøye seg for Gud, blir de uglesett i en kultur der alle må bøye seg for fellesskapets guder og herskere. Og med usedvanlig åpenhet møter vi de økonomiske motivene: “Da skal jeg kunne veie opp ti tusen talenter sølv” - underforstått: av jødenes penger - “så de kan legge det i kongens skattkammer”.

Det er kanskje ikke så merkelig at perseren Haman er blitt stående i tradisjonen som den første antisemitt.

Apion av Alexandria
Samtidig er Esters bok, som vanligvis dateres til omkring 300 f. Kr., et vitnesbyrd om at jøder har opplevd antisemittisme i betydningen jødehat allerede i førkristen tid. Det var for eksempel omfattende antijødiske opptøyer i Alexandria i år 38 f. Kr., der mange jøder ble drept. I år 66 var det en omfattende massakre på jødene i Alexandria, der omkring femti tusen ble drept.

I det første århundre levde retorikeren Apion i Alexandria. I hans verk “Egypts historie” var det etter alt å dømme et eget avsnitt om jødene. Det er trolig dette kristne forfattere senere omtaler som hans skrift “Mot jødene”. Her har han samlet det meste av det som greske, hellenistiske forfattere før ham hadde skrevet om jødene. Blant annet gjentar han den egyptiske presten Manethos påstand (ca. 280 f. Kr.) om at jødene på Mose tid ble forvist fra Egypt fordi de var spedalske. Han hevder at jødenes lære forpliktet dem til å hate alle andre mennesker (sml. Den greske Esterboken). Han påstår at jødene en gang i året myrdet en ikke-jøde og spiste innvollene hans mens de sverget på at de ville hate det folket offeret kom fra. Han forteller også at i Det aller helligste i templet i Jerusalem var det et eselhode av gull, som jødene tilbad. (Anklagen om eseldyrkelse ble senere i oldtiden overført på de tidlige kristne). Apion forteller også at jødene holdt krigsfanger innesperret i templet til de var fete nok til å bli ofret og spist av prestene. Den jødiske historieskriveren Josefus skrev sist i det første århundre et skrift “Mot Apion”.

Mange av de temaene som skulle komme til å gå igjen i antisemittisk litteratur og tenkning helt inn i vår egen tid, har altså fulgt jødene helt siden oldtiden.

Opphavet til antisemittismen
Det er mange som har forsøkt å gi en forklaring på hvordan antisemittismen kunne oppstå. Noen legger vekt på religiøse motsetninger, andre på sosiale og økonomiske. Noen legger skylden på jødene selv, andre på deres omgivelser, for eksempel på kristendommen. Uenigheten er altså stor blant forskerne. Og det må erkjennes at vi vanskelig kan komme fram til én enkelt teori om hvorfor antisemittisme oppstår. Antisemittismen er i alle fall den eldste og mest vedvarende gruppefordom vi kjenner. Den omfatter hat mot jøder som individer, grupper eller samfunn, og kan få forskjellige utforminger til forskjelllige tider. Det dreier seg om forskjellige manifestasjoner av et vedvarende problem.

Den beste samlende forklaringen på hvorfor antisemittismen - i den vide betydningen av ordet - oppstod i oldtiden, er at jødene var annerledes. Dette gjelder ikke med hensyn til rase eller andre genetiske trekk. Det er sivilisasjonen, kulturen, som gjør jødene annerledes. Midtøsten var i århundrene før og omkring vår tidsregnings begynnelse preget av hellenistisk kultur. Dette var blant annet en kultur der det var vanlig at et folk anerkjente nabofolkenes guder, eller endatil identifiserte dem med sine egne. Men jødene, med sin tro på den ene Gud, gjorde ikke det. Ingen folk nektet å sende gaver til andre folks templer, bare jødene. Ingen folk avstod fra å spise sammen med sine naboer eller ta del i deres offermåltider, unntatt jødene.

Jødenes holdninger ble altså oppfattet som et hinder for den fellesskapskultur de hellenistiske herskerne søkte å skape. Deres religion skilte dem ut. Det var dette som gjorde at de ble ansett som “ugudelige” - de nektet jo å anerkjenne de andres guder og å ofre til dem. I en litt senere tid nektet de også å delta i ofringer for Romerrikets keiser. De ble ansett som fiendtlige overfor andre folk fordi de på grunn av sine renhets- og spiseforskrifter ikke ville ha måltidsfellesskap med dem. Slik ble jødene den prototypiske utgruppe fordi deres idéer ble opplevd som truende for det omgivende samfunn. Jødene ble - og blir - oppfattet som fremmede, annerledes. Antisemittismen bygger grunnleggende sett på fremmedfrykt (xenofobi), og er det eldste, mest sammensatte og ondartede eksemplet på slik frykt gjennom tidene.

Romerriket og kristendommen
Kanskje så mye som ti prosent av innbyggerne i Romerriket var jøder. De opplevde fra begynnelsen ingen spesielle restriksjoner fordi de var jøder, men oppnådde tvert imot særlover som tok hensyn til deres ønsker om å overholde sabbaten og andre religiøs bud. Men dette endret seg i det første århundre, da slike forestillinger som de vi kjenner fra Apion ble målbåret av en rekke romerske skribenter, som for eksempel historieskriveren Tacitus, dikteren Juvenal og Lysimachos, som var leder for biblioteket i Alexandria.

Da kristendommen kom, overtok mange av kirkefedrene hele det nedarvede forestillingskomplekset om jødene. En rekke av dem skrev bøker “Mot jødene” (men også: 2Mot hedningene”). Samtidig videreutviklet kirkefedrene utsagn i Det nye testamente som kunne lyde som antijødiske. Og de videreutviklet de generelle forestillingene om hvor usympatiske jøder er. Johannes Krysostomos (4. årh.), en av kirkens største predikanter, anklager jødene for ødselhet, fråtseri, utsvevende liv, og fremfor alt for å være gudsmordere.

Da kristendommen i løpet av 300-tallet ble keiserens og etter hvert også statens religion, ble det slutt på de gamle privilegiene jødene hadde hatt i Romerriket. Det ble innført dødsstraff for jøder som søkte å verve proselytter, eller for å ha forhold til kristne kvinner. Jøder kunne heller ikke lenger inneha høyere sivile eller militære embeter. Disse endringene sammenfaller i tid med at det jødekristne innslaget i kristendommen svekkes. Det synes å ha vært betydelig sterkere enn vanlig antatt helt fram til det fjerde århundre. Kirkefaderen Augustin (omkring år 400) hevdet at kirken var det sanne Israel, og utviklet av dette en tanke om at jødenes fortsatte eksistens var et vitensbyrd om kristendommens sannhet. (Men nettopp derfor hadde også kristendommen “bruk for” jødene. Det kunne ikke utvikles noen utryddelsestenkning av et slikt standpunkt.)

Hele det ideologiske arsenalet i den “kristne” antisemittismen var tidlig utviklet. Men det fantes først og fremst i geistligheten. Følgene kom først etter hvert. For øvrig vil vi ta opp forholdet mellom kirken og antisemittismen i en senere artikkel i denne serien.

Middelalderen
På 600-tallet forordnet keiser Heraklios at alle jøder i det bysantinske riket skulle døpes. I Spania kom en rekke forordninger mot jødene. Det sjette konsilet i Toledo (638) vedtok at bare kristne kunne bo i Spania (en forløper for fordrivelsen av jødene fra Spania i 1492). Senere ble jødisk religion forbudt og jødisk eiendom konfiskert.

Korstogene, som jo i utgangspunktet skulle befri Jerusalem fra muslimene, fikk skjebnesvangre følger for jødene i Europa idet de ble utsatt for omfattende massakrer. En grunn til mistenksomhet mot jøder var i middelalderen knyttet til økonomiske forhold. Kirken var på denne tiden skeptisk til pengeutlåning mot renter. Men siden slik virksomhet var viktig for økonomi og handel, ble det godtatt at jødene stod for den. Dermed kunne de i enda sterkere grad brennemerkes som farlige fremmede. Dette endret seg til det verre da italienske banker i Firenze og Sienna på 1200-tallet tok til med pengetransaksjoner som medførte renter. Da var det ikke lenger bruk for jødene, og de ble fordrevet fra England i 1290, fra Frankrike i 1306, og etter hvert fra en rekke tyske byer. Forestillingen om den omvandrende jøde forsterkes i denne tiden.

På 1200-tallet bestemte det fjerde Laterankonsil at jøder skulle bære et eget merke på tøyet - en forløper for nazistenes jødestjerne. I tyske områder kom dertil bestemmelse om en spesiell hatt for jøder. Denne går for øvrig igjen i kirkekunsten i middelalderen, også når man skal fremstille Israels patriarker. Men de påtvungne jødesymbolene forsterket også forestillingen om jødenes fysiske annerledeshet. Man tenkte seg at jøder hadde horn og hale (forestillingen om jøden som djevel), og endog egen lukt. På det folkelige plan kom nå også forestillingen om at jødene konspirerte mot kristendommen, og at de forgiftet brønner. Pasjonsspillene kunne også bidra til antijødiske stemninger, selv om både kirkelige og verdslige myndigheter i denne tiden stundom grep inn til jødenes forsvar. Etter hvert kom mange jøder til å bosette seg i Polen og deler av Russland, der det oppstod store jødiske befolkningsgrupper som bestod helt til andre verdenskrig.

Da Spania igjen i sin helhet ble katolsk etter Granadas fall i 1492, ble jødene fordrevet fra landet. Noen jøder ble tvangsomvendt til kristendommen, andre lot seg konvertere pro forma. Dette førte til at myndighetene ble skeptiske til de “nye kristne”, som de kaltes, og man innførte en forestilling om “blodets renhet” som kriterium for å hindre døpte jøder adgang til visse laug og militære og religiøse ordener. Dette kan ses på som en forløper for den rasebiologisk begrunnede antisemittismen som kom på 1800-tallet.

I den muslimske verden kom det til omfattende massakrer på jøder i Nord-Afrika i tiden omkring 1200. På 1500-tallet ble jødene i Tunisia massakrert og fordrevet.

Opplysningstiden og tiden etter
Opplysningstiden var preget av kirke- og kristendomskritikk, og av kritikk av kristen intoleranse. Opplysningsfilosofenes religion var preget av deismen, såkalt “naturlig religion”, som først og fremst legger vekt på Gud som skaper. Dette kunne komme jødene til gode. Deres religion kunne fremheves på bekostning av kristendommen, slik det skjer i den tyske forfatteren G.E. Lessings drama “Nathan den vise”. Men mange av opplysningsfilosofene brukte jødene først og fremst til egne formål. Det var bare den franske statsmannen Montesquieu som var villig til å akseptere jødene uten å ville gjøre dem til noe annet. En fremtredende opplysningsfilosof som Voltaire var klart antijødisk. Han oppfattet jødene som ignorante av natur, og kritiserte kristendommen for dens jødiske røtter.

Kristendommen hadde forfulgt eller trakassert jøder av religiøse årsaker. Men nettopp den forakt for jøder som lå bak en slik tenkning, hadde sementert det eldste av alle antisemittiske temaer: At jødene er et fremmedelement i det menneskelige samfunn. Ved å erklære jødene som fiender av en moderne sekulær stat forsterket ledende opplysningsfilosofer middelalderens antisemittisme og kom dermed til å spille en viktig rolle i videreutviklingen av antisemittisk ideologi.

I opplysningstiden utkom J. A. Eisenmengers bok “Entdecktes Judentum” (“Jødeommen avlørt”), som beskriver jødenes tradisjonssamling Talmud som en samling antikristne og antihumane læresetninger. Fra nå av blir “talmudisk” et skjellsord. Boka ble senere (1871) fulgt opp av A. Rohlings bok “Der Talmudjude” (“Talmudjøden”), som blant annet også gjentar den gamle anklagen om at jøder begår ritualmord ved å myrde kristne og bruke blodet deres, eller spise dem, i sine religiøse ritualer. Rohlings bok utgis fortsatt på arabisk. Ritualmordanklagen presenteres også i nyere skrifter på arabisk, noe vi skal komme tilbake til i en senere artikkel i denne serien.

Jødene nøt godt av den franske revolusjon i 1789, noe som førte til at de reaksjonære anså dem for å stå bak revolusjonen, en forestillingen som ofte er dukket opp i antisemittisk tenkning siden (og i den arabiske verden fortsatt i dag). Et møte Napoleon hadde med franske jøder i 1807 (det såkalte franske Sanhedrin) ble av mange antisemitter senere beskrevet som et hemmelig konspiratorisk møte, en forestilling som tidlig på 1900-tallet møter oss i de såkalte “Zions vises protokoller” (et skrift vi skal komme tilbake til i neste artikkel). I noe av den litteraturen som oppstod tidlig på 1800-tallet, møter vi også (den feilaktige) forestillingen om at jødene samarbeidet med frimurerne og andre hemmelige selskaper.

Rasebiologi
På 1800-tallet oppstår så den rasebiologisk betingede antisemittismen. Dette har vi omtalt i forrige artikkel i denne serien. Dermed endret antisemittismen totalt karakter. Den eldre antisemittismen var religiøst og kulturelt betinget. Da trengte man på sett og vis jødene som de kristne religion og kulturs motpol. Og jøder kunne opphøre å være jøder ved å la seg døpe. Med den rasebiologisk begrunnede antisemittismen ble jødene undermennesker. Mange av de ledende antisemittiske ideologene i Tyskland sist på 1800-tallet tenkte rasebiologisk og anså det for uheldig om jøder konverterte til kristendommen, fordi det ville føre til raseblanding. Men fordi jødene tilhørte en underlegen rase, kunne man også fritt undertrykke dem, og til sist om mulig utrydde dem, slik kulminasjonen av antisemittismen under andre verdenskrig forsøkte. Den første internasjonale antijødiske kongress ble avholdt i Dresden i Tyskland i 1882.

Antisemittismen fikk mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet også sterke utslag i Russland, blant annet med diskriminerende lovgivning fra 1882, en rekke pogromer, og utgivelsen av “Zions vises protokoller” med løgnen om den jødiske sammensvergelsen om å underlegge seg hele verden. Det kom også til nye rettssaker om ritualmord (i Kiev i 1911), og pogromer også på arabisk grunn (i Marokko i 1912).

Antisemittismens temaer
I århundrenes løp har mange av de samme temaene, i noe forskjellige utforminger, gått igjen i antisemittiske anklager mot jødene. Dersom vi går igjennom oppslagsverk som handler om dette, kan vi finne ord som bildeskjendingslegende (at jødene skjendet bilder av Kristus eller helgener), hostieskjendingslegende (at jødene skjendet innvidde nattverdbrød), brønnforgiftningslegende, Kristusmordanklager, ritualmordanklager, konspirasjonsanklager, eseldyrkelse. Og fra den andre siden sett: gravskjendinger. I nyere oppslagsverk finner vi dessuten oppslagsordet Auschwitz-løgnen. Det kan både brukes om at jødene har løyet om Auschwitz og overdrevet grusomhetene der, eller det kan gå på personer som benekter at holocaust i det hele tatt har funnet sted.

Mye mer kunne og burde vært sagt om antisemittismens historie enn det er blitt plass til her. Etter den siste artikkelen i serien vil vi imidlertid også bringe en liten litteraturliste om litteratur på norsk for den som vil studere saken nærmere selv.

(Gr Ester B,4-5).